En del ideer for den kreative.
http://www.thistle-threads.com/
Bilder kommer.
lørdag 31. januar 2015
tirsdag 27. januar 2015
70 års minnemarkering for frigjøringen av fanger i Auschwitz
Det vonde som skjedde.
Etter mine besøk i Auschwitz, Sachsenhausen og Ravensbrück, i mai 2009, sitter jeg igjen med mange inntrykk.
Sterk inntrykk, som gjorde at jeg skrev ned historier, betraktninger, og refleksjoner.
Også dikt.
I dag dedikerer jeg denne historien jeg skrev, om den jødiske jenta Edwina, til alle som mistet sine liv i leirene.
Måtte dette aldri skje igjen.
Det er Edwina som snakker til meg og oss, selv om hun er borte.
Legger til bilder senere.
Denne "historien" skrev jeg, etter mitt besøk, i flere konsentrasjonsleire i 2009.
I dag hedrer jeg alle dem som gikk bort, med denne betraktningen.
Tankene og de refleksjonene, jeg gjorde, etter disse dagene, ble til mange tekster.
Det er vondt å vite, og innse, at alt dette grusomme skjedde.
En jødisk jente "snakker" til meg.
De tok våre liv.
Kom og varm meg, for jeg fryser. Jeg eier ikke varme klær.
Min koffert tok de fra meg.
Alt det jeg hadde med. Uret fra far, smykket fra mor.
Bildet av to glade voksne, med et lite barn mellom seg.
Mine gode sokker, og min bukse.
Mitt hår er klipt bort.
Jeg sulter, og har ikke mat.
Jeg, som en gang serverte nybakte brød, mor hadde bakt.
Jeg jages nå, som et dyr.
Graver og faller, graver og faller.
På nytt, igjen og igjen.
Det eneste varme stedet, er der alle gjør fra seg.
Vi stables sammen i senger, harde senger.
I rekker med senger, noen under og mange over.
Jernbane, lyden av vogner som sklir langs sporet. Den skarpe lyden når det stopper. Ikke til å holde ut.
Gråtende mennesker. Barn og voksne.
Jeg finner ikke Jelena. Jeg hørte henne rope, men så ble det stille.
Aldri mer fikk jeg se henne. Min beste venninne.
Hvor dro hun?
Hva var det de skulle gjøre med oss?
De lovte oss gode dager, men denne lovnaden hadde de visst glemt.
For dem som bestemte, var vi ingen ting verdt.
De var som dyr mot oss.
Raske, strenge menn i uniformer. Halt, ropte de.
Jeg gir snart opp.
Jeg skjønner litt av og til, men fortrenger tanken, på hva livet vil med meg til slutt.
Min kropp har blitt tynn. Jeg er sulten, og fryser.
Jeg kan av og til, kjenne lukten av nybakt brød.
Jeg har ikke lenger det jeg trenger.
Min mor og far ser jeg ikke lenger.
Hvor har de blitt av?
Jeg hørte skudd en dag. Strenge stemmer som ropte.
Hvor ble det av alle menneskene som stadig ankom med tog, inn i denne arbeidsleiren?
Snart måtte det jo bli fullt. Eller tok de dem bort herfra?
Jeg forstår ikke, tenkte Edwina.
Hun kom sammen med mor og far. Men dem, finner hun ikke igjen.
Jelena, hennes gode venninne. Hvor var hun blitt av?
Den ene kvelden syntes hun, at det var hennes stemme hun hørte gjennom veggen.
Hun hadde også hørt musikk, et orkester. De spilte Paloma. Hun følte denne melodien hadde noe vondt med seg. Hun likte den ikke.
Hva er det med mennesker tenker hun?
Mennesker med tunge bråkete støvletter, hamrer løs på oss.
De roper skjellsord etter oss. De spytter på oss, og lemlester vår kropper.
Hva skal det være godt for?
Barbari. Frarøve livet. Torturere. Terrorisere. Håne.
Skal hun møte noen av sine igjen, eller skal hun møte døden her?
Det lukter rart tenker hun. En emmen lukt, dag etter dag. Hva kommer dette fra? Hva holder disse menneskene på med?
Så hører hun ropet «Kommen Sie, hier» Hva vil de med henne?
Hun blir samlet sammen med flere andre. Hun tenker på, at alle hun ser, er bare barn, og noen ungdommer.
Hvor skal de hen?
De føres inn i et stort hus, blir bedt om å kle av seg.
De blir stuet mange sammen. Det kommer voksne nakne kvinner til.
Mange gråter, og kanskje noen forstår, at noe ille skal skje dem.
Mor og far er ikke her, ikke Jelena heller.
Aldri fikk hun se dem igjen.
Hun kjenner det inni seg
Snart skal noe trist skje.
Hun ser dusjhoder i taket, og venter på deilig varmt vann.
Det har de jo lovet.
Med ett bryter redselen løs.
Nå dør jeg, tenker Edwina, jeg kan ikke puste.
Mitt liv, skulle stoppe her.
Jeg farer bort, mot noe vakkert, og lyst.
Mine tjue år fikk jeg. Men ikke mer.
Måtte jeg finne lykken, og gleden igjen.
Måtte jeg finne, mor og far igjen.
Min gode venninne Jelena.
Vi som var ung, og hadde så mange planer. Så mye å se fram til.
Vi som var her er døde, men vi lever videre, i tanker, ord og gjerninger, hos dem som forstår litt av det vi har opplevd.
Med enerett
Anita Karin.
2009
Etter mine besøk i Auschwitz, Sachsenhausen og Ravensbrück, i mai 2009, sitter jeg igjen med mange inntrykk.
Sterk inntrykk, som gjorde at jeg skrev ned historier, betraktninger, og refleksjoner.
Også dikt.
I dag dedikerer jeg denne historien jeg skrev, om den jødiske jenta Edwina, til alle som mistet sine liv i leirene.
Måtte dette aldri skje igjen.
Det er Edwina som snakker til meg og oss, selv om hun er borte.
Legger til bilder senere.
Denne "historien" skrev jeg, etter mitt besøk, i flere konsentrasjonsleire i 2009.
I dag hedrer jeg alle dem som gikk bort, med denne betraktningen.
Tankene og de refleksjonene, jeg gjorde, etter disse dagene, ble til mange tekster.
Det er vondt å vite, og innse, at alt dette grusomme skjedde.
En jødisk jente "snakker" til meg.
De tok våre liv.
Kom og varm meg, for jeg fryser. Jeg eier ikke varme klær.
Min koffert tok de fra meg.
Alt det jeg hadde med. Uret fra far, smykket fra mor.
Bildet av to glade voksne, med et lite barn mellom seg.
Mine gode sokker, og min bukse.
Mitt hår er klipt bort.
Jeg sulter, og har ikke mat.
Jeg, som en gang serverte nybakte brød, mor hadde bakt.
Jeg jages nå, som et dyr.
Graver og faller, graver og faller.
På nytt, igjen og igjen.
Det eneste varme stedet, er der alle gjør fra seg.
Vi stables sammen i senger, harde senger.
I rekker med senger, noen under og mange over.
Jernbane, lyden av vogner som sklir langs sporet. Den skarpe lyden når det stopper. Ikke til å holde ut.
Gråtende mennesker. Barn og voksne.
Jeg finner ikke Jelena. Jeg hørte henne rope, men så ble det stille.
Aldri mer fikk jeg se henne. Min beste venninne.
Hvor dro hun?
Hva var det de skulle gjøre med oss?
De lovte oss gode dager, men denne lovnaden hadde de visst glemt.
For dem som bestemte, var vi ingen ting verdt.
De var som dyr mot oss.
Raske, strenge menn i uniformer. Halt, ropte de.
Jeg gir snart opp.
Jeg skjønner litt av og til, men fortrenger tanken, på hva livet vil med meg til slutt.
Min kropp har blitt tynn. Jeg er sulten, og fryser.
Jeg kan av og til, kjenne lukten av nybakt brød.
Jeg har ikke lenger det jeg trenger.
Min mor og far ser jeg ikke lenger.
Hvor har de blitt av?
Jeg hørte skudd en dag. Strenge stemmer som ropte.
Hvor ble det av alle menneskene som stadig ankom med tog, inn i denne arbeidsleiren?
Snart måtte det jo bli fullt. Eller tok de dem bort herfra?
Jeg forstår ikke, tenkte Edwina.
Hun kom sammen med mor og far. Men dem, finner hun ikke igjen.
Jelena, hennes gode venninne. Hvor var hun blitt av?
Den ene kvelden syntes hun, at det var hennes stemme hun hørte gjennom veggen.
Hun hadde også hørt musikk, et orkester. De spilte Paloma. Hun følte denne melodien hadde noe vondt med seg. Hun likte den ikke.
Hva er det med mennesker tenker hun?
Mennesker med tunge bråkete støvletter, hamrer løs på oss.
De roper skjellsord etter oss. De spytter på oss, og lemlester vår kropper.
Hva skal det være godt for?
Barbari. Frarøve livet. Torturere. Terrorisere. Håne.
Skal hun møte noen av sine igjen, eller skal hun møte døden her?
Det lukter rart tenker hun. En emmen lukt, dag etter dag. Hva kommer dette fra? Hva holder disse menneskene på med?
Så hører hun ropet «Kommen Sie, hier» Hva vil de med henne?
Hun blir samlet sammen med flere andre. Hun tenker på, at alle hun ser, er bare barn, og noen ungdommer.
Hvor skal de hen?
De føres inn i et stort hus, blir bedt om å kle av seg.
De blir stuet mange sammen. Det kommer voksne nakne kvinner til.
Mange gråter, og kanskje noen forstår, at noe ille skal skje dem.
Mor og far er ikke her, ikke Jelena heller.
Aldri fikk hun se dem igjen.
Hun kjenner det inni seg
Snart skal noe trist skje.
Hun ser dusjhoder i taket, og venter på deilig varmt vann.
Det har de jo lovet.
Med ett bryter redselen løs.
Nå dør jeg, tenker Edwina, jeg kan ikke puste.
Mitt liv, skulle stoppe her.
Jeg farer bort, mot noe vakkert, og lyst.
Mine tjue år fikk jeg. Men ikke mer.
Måtte jeg finne lykken, og gleden igjen.
Måtte jeg finne, mor og far igjen.
Min gode venninne Jelena.
Vi som var ung, og hadde så mange planer. Så mye å se fram til.
Vi som var her er døde, men vi lever videre, i tanker, ord og gjerninger, hos dem som forstår litt av det vi har opplevd.
Med enerett
Anita Karin.
2009
fredag 2. januar 2015
Abonner på:
Innlegg (Atom)