Denne "historien" skrev jeg, etter mitt besøk, i flere konsentrasjonsleire i 2009.
I dag, hedrer jeg alle dem, som gikk bort, med denne betraktningen.
Tankene og de refleksjonene, jeg gjorde, etter disse dagene, ble til mange tekster.
Det er vondt å vite, og innse, at alt dette grusomme skjedde.
En jødisk jente "snakker" til meg.
Lytt til meg, kjære du, som lever nå. For akkurat du, kan gjøre en forskjell, for kommende generasjoner.
Dere alle, kan gjøre noe.
Ikke la det skje igjen.
De tok våre liv.
Kom og varm meg, for jeg fryser. Jeg eier ikke varme klær.
Min koffert tok de fra meg.
Alt det jeg hadde med. Uret fra far, smykket fra mor.
Bildet av to glade voksne, med et lite barn mellom seg.
Mine gode sokker, og min bukse.
Mitt hår er klipt bort.
Jeg sulter, og har ikke mat.
Jeg som en gang serverte nybakte brød mor hadde bakt.
Jeg jages nå som et dyr.
Graver og faller, graver og faller.
På nytt, igjen og igjen.
Det eneste varme stedet, er der alle gjør fra seg.
Vi stables sammen i senger, harde senger.
I rekker med senger, noen under og mange over.
Jernbane, lyden av vogner som sklir langs sporet. Den skarpe lyden når det stopper. Ikke til å holde ut.
Gråtende mennesker. Barn og voksne.
Jeg finner ikke Jelena. Jeg hørte henne rope, men så ble det stille.
Aldri mer fikk jeg se henne.
Hvor dro hun?
Hva var det de skulle gjøre med oss?
De lovte oss gode dager, men denne lovnaden hadde de visst glemt.
For dem som bestemte, var vi ingen ting verdt.
De var som dyr mot oss.
Raske, strenge menn i uniformer. Halt, ropte de.
Jeg gir snart opp.
Jeg skjønner litt av og til, men fortrenger tanken, på hva livet vil med meg til slutt.
Min kropp har blitt tynn. Jeg er sulten, og fryser.
Jeg kan av og til, kjenne lukten av nybakt brød.
Jeg har ikke lenger det jeg trenger.
Min mor og far ser jeg ikke lenger.
Hvor har de blitt av?
Jeg hørte skudd en dag. Strenge stemmer som ropte.
Hvor ble det av alle menneskene som stadig ankom med tog, inn i denne arbeidsleiren?
Snart måtte det jo bli fullt. Eller tok de dem bort herfra?
Jeg forstår ikke, tenkte Edwina.
Hun kom sammen med mor og far. Men dem, finner hun ikke igjen.
Jelena, hennes gode venninne. Hvor var hun blitt av?
Den ene kvelden syntes hun, at det var hennes stemme hun hørte gjennom veggen.
Hun hadde også hørt musikk, et orkester. De spilte Paloma. Hun følte denne melodien hadde noe vondt med seg. Hun likte den ikke.
Hva er det med mennesker tenker hun?
Mennesker med tunge bråkete støvletter, hamrer løs på oss.
De roper skjellsord etter oss. De spytter på oss, og lemlester vår kropper.
Hva skal det være godt for?
Barbari. Frarøve livet. Torturere. Terrorisere. Håne.
Skal hun møte noen av sine igjen, eller skal hun møte døden her?
Det lukter rart tenker hun. En emmen lukt, dag etter dag. Hva kommer dette fra? Hva holder disse menneskene på med?
Så hører hun ropet «Kommen Sie, hier» Hva vil de med henne?
Hun blir samlet sammen med flere andre. Hun tenker på, at alle hun ser, er bare barn, og noen ungdommer.
Hvor skal de hen?
De føres inn i et stort hus, blir bedt om å kle av seg.
De blir stuet mange sammen. Det kommer voksne nakne kvinner til.
Mange gråter, og kanskje noen forstår, at noe ille skal skje dem.
Mor og far er ikke her, ikke Jelena heller.
Aldri fikk hun se dem igjen.
Snart skal noe trist skje.
Hun ser dusjhoder i taket, og venter på deilig varmt vann.
Det har de jo lovet.
Med ett bryter redselen løs.
Nå dør jeg tenker Edwina, jeg kan ikke puste.
Mitt liv skulle stoppe her.
Jeg farer avgårde mot noe vakkert, og lyst.
Mine tjue år fikk jeg. Men ikke mer.
Måtte jeg finne lykken, og gleden igjen.
Vi som var her, er døde, men vi lever videre, i tanker, ord og gjerninger, hos dem som forstår litt, av det vi har opplevd.
La ikke dette, skje igjen.
Med enerett
Anita Karin.
2009
I dag, hedrer jeg alle dem, som gikk bort, med denne betraktningen.
Tankene og de refleksjonene, jeg gjorde, etter disse dagene, ble til mange tekster.
Det er vondt å vite, og innse, at alt dette grusomme skjedde.
En jødisk jente "snakker" til meg.
Lytt til meg, kjære du, som lever nå. For akkurat du, kan gjøre en forskjell, for kommende generasjoner.
Dere alle, kan gjøre noe.
Ikke la det skje igjen.
De tok våre liv.
Kom og varm meg, for jeg fryser. Jeg eier ikke varme klær.
Min koffert tok de fra meg.
Alt det jeg hadde med. Uret fra far, smykket fra mor.
Bildet av to glade voksne, med et lite barn mellom seg.
Mine gode sokker, og min bukse.
Mitt hår er klipt bort.
Jeg sulter, og har ikke mat.
Jeg som en gang serverte nybakte brød mor hadde bakt.
Jeg jages nå som et dyr.
Graver og faller, graver og faller.
På nytt, igjen og igjen.
Det eneste varme stedet, er der alle gjør fra seg.
Vi stables sammen i senger, harde senger.
I rekker med senger, noen under og mange over.
Jernbane, lyden av vogner som sklir langs sporet. Den skarpe lyden når det stopper. Ikke til å holde ut.
Gråtende mennesker. Barn og voksne.
Jeg finner ikke Jelena. Jeg hørte henne rope, men så ble det stille.
Aldri mer fikk jeg se henne.
Hvor dro hun?
Hva var det de skulle gjøre med oss?
De lovte oss gode dager, men denne lovnaden hadde de visst glemt.
For dem som bestemte, var vi ingen ting verdt.
De var som dyr mot oss.
Raske, strenge menn i uniformer. Halt, ropte de.
Jeg gir snart opp.
Jeg skjønner litt av og til, men fortrenger tanken, på hva livet vil med meg til slutt.
Min kropp har blitt tynn. Jeg er sulten, og fryser.
Jeg kan av og til, kjenne lukten av nybakt brød.
Jeg har ikke lenger det jeg trenger.
Min mor og far ser jeg ikke lenger.
Hvor har de blitt av?
Jeg hørte skudd en dag. Strenge stemmer som ropte.
Hvor ble det av alle menneskene som stadig ankom med tog, inn i denne arbeidsleiren?
Snart måtte det jo bli fullt. Eller tok de dem bort herfra?
Jeg forstår ikke, tenkte Edwina.
Hun kom sammen med mor og far. Men dem, finner hun ikke igjen.
Jelena, hennes gode venninne. Hvor var hun blitt av?
Den ene kvelden syntes hun, at det var hennes stemme hun hørte gjennom veggen.
Hun hadde også hørt musikk, et orkester. De spilte Paloma. Hun følte denne melodien hadde noe vondt med seg. Hun likte den ikke.
Hva er det med mennesker tenker hun?
Mennesker med tunge bråkete støvletter, hamrer løs på oss.
De roper skjellsord etter oss. De spytter på oss, og lemlester vår kropper.
Hva skal det være godt for?
Barbari. Frarøve livet. Torturere. Terrorisere. Håne.
Skal hun møte noen av sine igjen, eller skal hun møte døden her?
Det lukter rart tenker hun. En emmen lukt, dag etter dag. Hva kommer dette fra? Hva holder disse menneskene på med?
Så hører hun ropet «Kommen Sie, hier» Hva vil de med henne?
Hun blir samlet sammen med flere andre. Hun tenker på, at alle hun ser, er bare barn, og noen ungdommer.
Hvor skal de hen?
De føres inn i et stort hus, blir bedt om å kle av seg.
De blir stuet mange sammen. Det kommer voksne nakne kvinner til.
Mange gråter, og kanskje noen forstår, at noe ille skal skje dem.
Mor og far er ikke her, ikke Jelena heller.
Aldri fikk hun se dem igjen.
Snart skal noe trist skje.
Hun ser dusjhoder i taket, og venter på deilig varmt vann.
Det har de jo lovet.
Med ett bryter redselen løs.
Nå dør jeg tenker Edwina, jeg kan ikke puste.
Mitt liv skulle stoppe her.
Jeg farer avgårde mot noe vakkert, og lyst.
Mine tjue år fikk jeg. Men ikke mer.
Måtte jeg finne lykken, og gleden igjen.
Vi som var her, er døde, men vi lever videre, i tanker, ord og gjerninger, hos dem som forstår litt, av det vi har opplevd.
La ikke dette, skje igjen.
Med enerett
Anita Karin.
2009
Hva som er viktig for meg.
Vi bruker vår dyrebare tid på så mye unyttig. Så mye uviktig.
Det er stress, mas og jag, etter å ha det flotteste, og fineste av alt.
Men hva betyr ting? Hva gjør de med oss?
De gjør oss ikke friere. Jeg tror i alle fall ikke det. For til slutt eier tingene oss.
Jeg vil heller eie lite, og være glad og fornøyd, over det lille jeg har.
Jeg vil heller, nyte øyeblikkene i naturen.
Jeg vil ha gode relasjoner, til de som står meg nær.
Jeg vil så gjerne sanse og se.
Jeg vil så gjerne, at de jeg er glad i, forstår det.
Jeg vil gjerne forstå, og bli forstått.
Jeg ber om det, hver dag.
Jeg vil danse gjennom regnet, og synge til solen.
Jeg vil glede meg over, en fugl, utenfor mitt vindu.
Jeg vil snakke med den, og naturen.
Jeg vil la den forstå, at jeg setter pris på dens nærvær.
Jeg vil drømme om fine kvelder, og morgener med sol og varme.
Jeg vil seile i solgangsbris.
Jeg vil klatre på toppen av fjellet, og se alt som jeg liker å se.
Jeg vil elske, og være til nytte.
Jeg vil lytte, og snakke om mangt.
Jeg vil reise, og undre meg mye.
Jeg vil skinne som diamant.
Jeg vil holde rundt mine kjære.
Jeg vil smile, og klemme dem godt.
Det er ofte i de mørkeste skyene , vi ser de klareste stjernene
.“It is often in the darkest skies that we see the
brightest stars.”
― Richard Evans
Et forsøk på en prosatekst
Sangen jeg husker.
Stille, vandret jeg gjennom bydelen, som jeg husket så godt, fra barndommen.
Jeg, hørte, noen sang. En vakker stemme med fløyelstoner i. Noe melankolsk.
Den rørte ved sjelen min. Jeg drømte. Ja jeg kunne drømme, for jeg eide øyeblikket.
Jeg ville fram, gjennom smale brosteinslagte gater.
Polerte, av generasjoners vandring, og kjerrehjul.
I det fjerne hørte jeg dem. Kjerrehjulene.
Men lyden av dem, bleknet mot sangen.
Det var vakkert. Tonene danset gjennom luften, de danset rundt meg. Hele tiden.
For det var som jeg kjente stemmen.
Framme ved trappen, der gutten sto, stoppet jeg opp.
Lyttet lenge.
Tonene ga sjelen ro, stemmen fløt, gjennom den gamle bydelen.
Mennesker hadde stoppet opp. Alt var stille, bare sangen som overdøvet alt.
Til og med fuglene lyttet, helt rolig.
En spurv, satte seg på trappen, ved siden av der jeg sto. Det var varmt, og solen skinte.
I det fjerne, lød klokkeklang fra den gamle kirken.
Den kirken jeg stoppet opp, og betraktet, hver gang jeg passerte.
Noen ganger gikk jeg dit, bare for å se den, og brønnen.
Husket den lille gutten, jeg alltid møtte der.
Tankene mine, hvor var de.
Både her, og andre steder.
Disse minuttene, var dyrebare for meg.
Sangen veltet innover meg, og gutten så at jeg tørket en tåre. Tonene og ordene, kom fra år tilbake.
Han strakte hånden mot meg, smilte, og sang videre.
Da skjønte jeg. Vi kjente hverandre.
Klokkeklang, sang, en kirke og en brønn.
Det hadde vi sammen.
For der, hadde vi vært mange ganger, jeg 10 år eldre enn ham.
Der hadde vi møtt hverandre, med glede, forståelse, og undring, over det som var rundt oss.
Denne gangen, var det annerledes, men vi begge forsto.
Det var tiden, for å møtes igjen.
Vår tid var nå.
Anita Karin Jakobsen
13april 2013
Min vandring en vintermorgen,
blant tre,
gir meg stor undring.
Vakre vinterkalde trær,
hilser meg overalt.
Levende trær,
som snart skal føle vårsolen.
Rake stammer snakker til meg,
greinene stryker ømt mitt kinn.
Jeg stopper opp,
omfavner treet,
som gir meg energi.
Jeg spør om det vil gi meg den roen,
og energien jeg trenger.
Det svarer stille,
barken kiler mot hånden,
og jeg ser mange tegninger,
på stammen.
Treet gir meg kraft og styrke.
Sammen er vi levende,
ved siden av hverandre.
Sammen strekker vi oss,
i en gryende vårsol.
Enda kald, etter en lang vinter.
Snart, ja snart er jeg tilbake,
til der jeg finner ro.
Velsignede vakre tre.
Anita Karin 2013
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar