Smilet

Smilet.

I dag har jeg vandret litt rundt, og undret meg over ting.

Over naturen, mennesker, smil, godhet, og alt godt som bor i oss.

Har vi det bra, ja da fungerer alt fint.

Om vi har leie dager, kan ting være tungt. Men alltid vet jeg at det er lys i tunnelen.

Da kom jeg over dette som jeg gjerne vil dele.

Vi bruker vår dyrebare tid på så mye unyttig. Så mye uviktig.

Det er stress, mas og jag, etter å ha det flotteste, og fineste av alt.

Men hva betyr ting? Hva gjør de med oss?

De gjør oss ikke friere. Jeg tror i alle fall ikke det. For til slutt eier tingene oss.

Jeg vil heller eie lite, og være glad og fornøyd, over det lille jeg har.

Jeg vil heller, nyte øyeblikkene i naturen.

Jeg vil ha gode relasjoner, til de som står meg nær.

Jeg vil så gjerne sanse og se.

Jeg vil så gjerne, at de jeg er glad i, forstår det.

Jeg vil gjerne forstå, og bli forstått.

Jeg ber om det, hver dag.

Jeg vil danse gjennom regnet, og synge til solen.

Jeg vil glede meg over, en fugl, utenfor mitt vindu.

Jeg vil snakke med den, og naturen.

Jeg vil la den forstå, at jeg setter pris på dens nærvær.

Jeg vil drømme om fine kvelder, og morgener med sol og varme.

Jeg vil seile i solgangsbris.

Jeg vil klatre på toppen av fjellet, og se alt som jeg liker å se.

Jeg vil elske, og være til nytte.

Jeg vil lytte, og snakke om mangt.

Jeg vil reise, og undre meg mye.

Jeg vil skinne som diamant.

Jeg vil holde rundt mine kjære.

Jeg vil smile, og klemme dem godt.

Anita Karin 13 april 2013

Undring, og forståelse.

Det er ofte i de mørkeste skyene , vi ser de klareste stjernene

.“It is often in the darkest skies that we see the
brightest stars.”
― Richard Evans


Et forsøk på en prosatekst

Sangen jeg husker.

Stille, vandret jeg gjennom bydelen, som jeg husket så godt, fra barndommen.

Jeg, hørte, noen sang. En vakker stemme med fløyelstoner i. Noe melankolsk.

Den rørte ved sjelen min. Jeg drømte. Ja jeg kunne drømme, for jeg eide øyeblikket.

Jeg ville fram, gjennom smale brosteinslagte gater.

Polerte, av generasjoners vandring, og kjerrehjul.

I det fjerne hørte jeg dem. Kjerrehjulene.

Men lyden av dem, bleknet mot sangen.

Det var vakkert. Tonene danset gjennom luften, de danset rundt meg. Hele tiden.

For det var som jeg kjente stemmen.

Framme ved trappen, der gutten sto, stoppet jeg opp.

Lyttet lenge.

Tonene ga sjelen ro, stemmen fløt, gjennom den gamle bydelen.

Mennesker hadde stoppet opp. Alt var stille, bare sangen som overdøvet alt.

Til og med fuglene lyttet, helt rolig.

En spurv, satte seg på trappen, ved siden av der jeg sto. Det var varmt, og solen skinte.

I det fjerne, lød klokkeklang fra den gamle kirken.

Den kirken jeg stoppet opp, og betraktet, hver gang jeg passerte.

Noen ganger gikk jeg dit, bare for å se den, og brønnen.

Husket den lille gutten, jeg alltid møtte der.

Tankene mine, hvor var de.

Både her, og andre steder.

Disse minuttene, var dyrebare for meg.

Sangen veltet innover meg, og gutten så at jeg tørket en tåre. Tonene og ordene, kom fra år tilbake.

Han strakte hånden mot meg, smilte, og sang videre.

Da skjønte jeg. Vi kjente hverandre.

Klokkeklang, sang, en kirke og en brønn.

Det hadde vi sammen.

For der, hadde vi vært mange ganger, jeg 10 år eldre enn ham.

Der hadde vi møtt hverandre, med glede, forståelse, og undring, over det som var rundt oss.

Denne gangen, var det annerledes, men vi begge forsto.

Det var tiden, for å møtes igjen.

Vår tid var nå.

Anita Karin Jakobsen

13 april 2013