.“It is often in the darkest skies that we see the
brightest stars.”
― Richard Evans
Et forsøk på en prosatekst
Sangen jeg husker.
Stille, vandret jeg gjennom bydelen, som jeg husket så godt, fra barndommen.
Jeg, hørte, noen sang. En vakker stemme med fløyelstoner i. Noe melankolsk.
Den rørte ved sjelen min. Jeg drømte. Ja jeg kunne drømme, for jeg eide øyeblikket.
Jeg ville fram, gjennom smale brosteinslagte gater.
Polerte, av generasjoners vandring, og kjerrehjul.
I det fjerne hørte jeg dem. Kjerrehjulene.
Men lyden av dem, bleknet mot sangen.
Det var vakkert. Tonene danset gjennom luften, de danset rundt meg. Hele tiden.
For det var som jeg kjente stemmen.
Framme ved trappen, der gutten sto, stoppet jeg opp.
Lyttet lenge.
Tonene ga sjelen ro, stemmen fløt, gjennom den gamle bydelen.
Mennesker hadde stoppet opp. Alt var stille, bare sangen som overdøvet alt.
Til og med fuglene lyttet, helt rolig.
En spurv, satte seg på trappen, ved siden av der jeg sto. Det var varmt, og solen skinte.
I det fjerne, lød klokkeklang fra den gamle kirken.
Den kirken jeg stoppet opp, og betraktet, hver gang jeg passerte.
Noen ganger gikk jeg dit, bare for å se den, og brønnen.
Husket den lille gutten, jeg alltid møtte der.
Tankene mine, hvor var de.
Både her, og andre steder.
Disse minuttene, var dyrebare for meg.
Sangen veltet innover meg, og gutten så at jeg tørket en tåre. Tonene og ordene, kom fra år tilbake.
Han strakte hånden mot meg, smilte, og sang videre.
Da skjønte jeg. Vi kjente hverandre.
Klokkeklang, sang, en kirke og en brønn.
Det hadde vi sammen.
For der, hadde vi vært mange ganger, jeg 10 år eldre enn ham.
Der hadde vi møtt hverandre, med glede, forståelse, og undring, over det som var rundt oss.
Denne gangen, var det annerledes, men vi begge forsto.
Det var tiden, for å møtes igjen.
Vår tid var nå.
Anita Karin Jakobsen
13 april 2013
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar